Jeg fikk Cali fra et ly i Missouri da hun var to måneder gammel. Hun var liten nok til å sovne i fanget mitt og høy nok til å fylle hvert rom hun var i. Jeg oppdro henne i fjorten år.
Da hun døde, visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med alt det. Sorgen, ja, men også de spesifikke tingene. Måten hun ventet ved døren. Turene. De vanlige dagene som ikke lenger føltes vanlige når de var borte.
Så jeg skrev om henne. Ikke for noen andre. Bare for å få det ut og se på det. Og et sted i den prosessen, løsnet noe.
Det er der journalsidene kom fra. Hver Orvelle-bok inkluderer dem fordi jeg vet firsthand at skriving om menneskene og dyrene du elsker, selv imperfekt, selv bare for deg selv, er hvordan du begynner å bære det i stedet for bare å føle det.
Jeg bygget Orvelle fordi jeg fortsatte å tenke på menneskene som aldri fikk boken. De hvis historier ble fortalt ved en seremoni, eller ved et middagsbord, og så sakte glemt.
Det er fortsatt hva hver bok er.
Grunnlegger, Orvelle Editions